Stortingets "dot-bom" IT-Fornebu -- det er ikke kjekt å ha rett Peter N. M. Hansteen Styreformann, Datadokumentasjon A/S Det er ikke sikkert du husker hva IT-Fornebu dreide seg om, så jeg skal gjenta de viktigste punktene. For omtrent 5 milliarder kroner skulle den gamle flyplassen bli "et nasjonalt kunnskapssenter", og "på linje med Silicon Valley". Til slutt ble prisen bare 1,5 milliarder, og alliansen av AP og FrP sikret at det offentlige stilte en tredel av dette. Så skulle det bygges, og så skulle IT-arbeidere flytte inn. Slik gikk det ikke, og vi spør igjen: Hvorfor kunne noen tro at disse pengene ville bidra til å styrke IT-bransjen i Norge? Hva ville de egentlig med IT-bransjen? Hvordan skulle IT-Fornebu føre til økt verdiskapning i norsk IT-virksomhet? Etter planene skulle det være enkelt: Bygg lokaler, si "KOM HIT", og se tusenvis av IT-arbeidere komme, gjøre noe som lønner seg, og betale sin husleie med glede. Nyprivatiserte Telenor, som eier infrastrukturen, flyttet inn like ved. Med litt 'såkornkapital' fra staten skulle resten skje av seg selv. IT-bransjen skulle til Fornebu. Den delen av IT-bransjen som folk flest ser, er ekstremt konkunkturfølsom. Salgsvirksomhet og på stedet-service er nødt til å holde til innen innenfor rimelig geografisk avstand til kundene. For opplærings- og konsulentvirksomhet er inntektene i praksis bestemt av antallet tilgjengelige konsulenter i forhold til ledige oppdrag. For to store deler av bransjen ville det altså være i alle fall dyrt, og antakelig dårlig, å holde til på Fornebu. Innsatsfaktoren kunnskap For at et norsk "Silicon Valley" skulle bli virkelighet, måtte man klare å få plass til utvikling av reelt nye produkter, og aller helst av slik kvalitet at de lar seg selge i skarp internasjonal konkurranse. De av oss som har jobbet en stund med slikt, er ikke i tvil om at den viktigste innsatsfaktoren for å etablere og videreutvikle kunnskapsbasert virksomhet, er mennesker med tilstrekkelig utdanning og kompetanse. Dette er mennesker som kommer fra universiteter og høyskoler der man klarer både å drive undervisning og skape helt ny kunnskap. Det siste kalles grunnforskning, og er i seg selv en forutsetning for å utdanne mennesker med kompentanse til å utvikle noe helt nytt. I Norge har vi noen eksempler på at personer med bakgrunn i forskingsmiljøene rundt universiteter og høyskoler har tatt med seg ideer og etablert bedrifter i nærheten, enten det er i Bergen, Trondheim, Tromsø eller Oslo. Til å begynne med, i den mye omtalte "gründer-fasen", er selskapene små, og ofte inngår de allianser med utenlandske selskaper eller blir regelrett kjøpt opp før norske investorer eller politikere blir oppmerksomme på at de eksisterer. Uavhengig av eierforhold velger gjerne bedriftene å la utviklerne jobbe der de allerede bor, og det har hendt at norske bedrifter opprettet utenlandsavdelinger ved å ansette interessante mennesker andre steder i verden. Med Internett-teknologi er slike distribuerte samarbeidsformer blitt enklere enn noen gang før. Flere år før de første planene for IT-Fornebu ble formulert, var fri programvare som web-serveren Apache og operativsystemene FreeBSD og Linux gode eksempler på at det blir utviklet informasjonsteknologi av høy kvalitet uten at det er nødvendig å samle store mengder kolleger på samme sted over lengre tid. Investorer uten fagkompetanse Alt dette var kjent informasjon i fagmiljøene da IT-Fornebu ble vedtatt. Likevel ble pengene investert, kanskje fordi det var viktigere å følge børsen, der selskaper som drev med vikarformidling eller å gi bort strikkeoppskrifter plutselig var med i IT-bransjen bare fordi de hadde en server med linje til Internett. IT-Fornebu har mange fellestrekk med de mange dotcom-ene som siden havarerte og ble dotbommer: Prosjekter som egentlig dreier seg om noe helt annet (i Fornebu-tilfellet: privatisering av offentlig eiendom) blir utgitt for å være IT-industri og er plutselig attraktive for investorer som ikke har tilstrekkelig bransjekunnskap. Hvis vi trenger kunnskap, må vi produsere den Det er ved å se på alternativ bruk av ressursene at vi kan forstå reelle kostnader og nytteverdi. I IT-Fornebu-debatten var det disponeringen av eiendommene som var i fokus. IT-bransjen var påskuddet. Det kom advarsler fra fagmiljøene om at annen bruk av pengene ville gitt mer og bedre IT, med det ble aldri tatt alvorlig. Derfor tar vi det en gang til: Den viktigste innsatsfaktoren for nyskapende IT-virksomhet er hoder som har kunnskap nok til å tenke helt nytt. Derfor må vi produsere slike hoder med tilstrekkelig kvalitet og i tilstrekkelig antall. Skal vi lage noe som ingen andre har eller kan, må mange nok gode hoder være i stand til å tenke radikalt nye tanker, altså drive grunnforskning. Dette er ting som tar tid. Det tar minimum ni år å utdanne en ungdom fra avsluttet videregående og frem til ferdig doktorgrad. Helst bør det stå et budsjett til disposisjon for grunnforskning også etter ferdig doktorgrad. Den virkelige lærdommen fra slike steder som Silicon Valley er at med tilstrekkelig offentlig satsing på grunnforskning og med kommersielle interesser diskret innen rekkevidde, så vil det i løpet av noen år bli skapt hele industrier med firmaer og produkter som ingen hadde evne til å tenke seg for to-tre stortingsperioder siden. De nye tankene og produktene vil gi nye, varige arbeidsplasser med mange interessante jobber. Det er ikke kjekt å ha rett I stedet valgte altså Stortinget å bruke pengene på eiendomshandel, stort sett ved å skyte inn aksjekapital i eiendomsselskapet. For oss som mente det var feil å bruke penger fra fellesskapet på denne måten, er det ingen glede i å se at resultatet av den såkalte IT-satsingen på Fornebu ble temmelig nøyaktig det vi antok på forhånd. Vi kan til og med risikere at det må bevilges mer penger til å hjelpe det uheldige eiendomsselskapet. I så fall har IT-Fornebu blitt til hinder for utvikling av både IT og annen forskning i Norge.